Rase-isme

Hvis for eksempel Vitt ariskt motstånd begynte å marsjere i Sverige, for at Staten i Sverige skulle bombe Somalia, eller for at Staten i Sverige skulle kreve spesielle rettigheter for svensker som ønsket å etablere seg i Somalia, da ville mange tenke at det var en jævla merkelig kampanje. Og jeg ville vært en av de hadde tenkt det.

Hvis en somalisk organisasjon i Somalia, prøver å hevde det somaliske folkets spesielle rettigheter i hjemlandet til det folket, da ville ikke så mange synes det var merkelig. Og jeg ville heller ikke hevet noe særlig på øyenbrynet. Men når svensker i Sverige prøver å hevde svenskenes moralske rettigheter i hjemlandet Sverige, da ser det ut til at endel mennesker automatisk stempler det som negativt.

Hvorfor?

Svaret er egentlig kun én ting: agendaen eller interessene til Staten.

Hvis Staten i Norge tillot samefolket å ha en egen, nasjonal agenda, da ville dette gjort det vanskeligere for Staten å administrere befolkningen på territoriet. Når Harald gjør krav på å være en ‘konge for alle’, så sier han ikke bare at han vil forespråke dine interesser i samfunnet, uansett hvem du er, men også at alle i Norge skal bøye kne for han som deres konge.

Det der evige maset i Amerika om rase-isme, handler ikke om at negrene holdes som fanger på bomullsplantasjer… Det handler om at Staten er akutt allergisk mot noen som helst målbæring av det begrepet at der skulle finnes noen annen meningsfull skjelning av mennesker på USA sitt land, annet enn nettopp Statsborgerskap.

(Nå vil jo de mest ekstreme at til og med Statsborgerskap ikke skal være viktig, og at man for eksempel skal ha både oppholds-‘rett’ og Stemme-‘rett’ uten å ha Statsborgerskap, men det er egentlig et annet, spesielt tema.)

Konflikten mellom natur og papir, er helt fundamental, den går liksom helt ned til grunnfjellet… De som har en agenda om å herske basert på papir, er i evig krig mot de som hevder naturen. Viktig tema å få tak i.